Jeg har snakket med nok pastorer til å vite at de fleste av dem har en «gruppe» ... vanligvis en håndfull andre kirkeledere, ofte folk fra andre kirker, andre byer eller andre kirkesamfunn. Gruppen deres «skjønner det» ... Det er et trygt sted å få utløp for frustrasjon og bli forstått.
«Finn en slik gruppe» er et svært vanlig råd til pastorer i dag. Rådene fra pastoren, taleren og forfatteren John Lynch går imidlertid på tvers av dette.
Når pastorer bare velger å være sårbare overfor andre pastorer, forteller de menigheten sin: Dere er ikke trygge for meg. Jeg kan ikke stole på dere.
Lynch vet hva han snakker om. Han tilbrakte nesten fire tiår som forkynnende pastor i Open Door Fellowship i Phoenix, AZ, og skrev flere bestselgende bøker («Kureringen» og «På min verste dag».). Han har turnert med det multi-platina- og gullsertifiserte bandet MercyMe og talt i utallige kirker over hele Nord-Amerika.
Og det går en tydelig rød tråd gjennom observasjonene han delte med meg.
65 % av pastorene rapporterer at de føler seg isolert
Dette er ifølge forskning fra Barna Group. Lynch er ikke overrasket over dette tallet. Men han mener at løsningen «finn en gruppe utenfor kirken din» bare forsterker rotproblemet.
«Jeg henger med en gruppe ledere,» sier han, «som fungerer sammen fordi det er trygt i gruppen vår. De vet ikke hvordan de skal være seg selv i sine egne fellesskap. Og derfor slipper de seg løs når de kommer til gruppen vår, som elever i åttende klasse som bare smekker håndklær.»
Dette er ikke menn som mangler relasjonell kapasitet. Det er menn som har lært seg å ikke bruke den på de stedene som betyr mest.
Kjerneproblemet er ofte strukturelt.
Pastorer lærer tidlig at det finnes et visst nivå av sårbarhet som er tillatt i rollen deres, og de modellerer dette nivået for alle rundt seg.
Ensomheten på toppen blir ikke værende på toppen. Den blir en del av kulturen. Menigheten din merker at du nøler, og konkluderer: «Jeg har ikke lov til å være sårbar her.»
Have an account? Log In
«Å finne en kollegagruppe» er ikke en sunn løsning
Som du sikkert har hørt, er standardresepten mot pastoral ensomhet en gruppe jevnaldrende. Helst pastorer fra andre kirker. Mennesker som forstår presset, og som ikke har noe å vinne eller tape på om du lykkes eller mislykkes. John Lynch forstår behovet, men han har en berettiget bekymring.
«Det du gjør,» sier han, «er å skape en kultur som sier at sårbarhet bare skal finne sted der ute. Jeg kommer ikke til å bli kjent med deg. Jeg kommer ikke til å stole på deg.»
Når pastoren bare bygger tillitsfulle relasjoner med mennesker utenfor kirken sin, sender han et tydelig signal:
- «Jeg stoler ikke på dere.»
- «Sårbarhet er for de profesjonelle.»
- «Dere får bare den «kontrollerte» versjonen av meg.»
Og dette gapet mellom pastoren og menneskene gjør ikke bare pastoren ensom. Det skaper en menighet som er relasjonelt overfladisk, fordi de har blitt vist hvilket nivå av tillatelse som gjelder.
Du valgte sannsynligvis ikke å ta på deg en maske
Lynch moraliserer ikke over masken. Han forstår den som en standardinnstilling i kirkens lederkulturer:
Det finnes en hel ledermodell, sier han. «Hei, jeg er han som har svaret. Type A, og jeg er på topp. Det er en stil.»
Lynch sier det rett ut: «Hvis jeg konsekvent har gått med en maske, er ikke det folk tror de ser, meg. Og til slutt klarer jeg ikke å opprettholde skuespillet. Jeg må fortsette å bevege meg videre, fordi de har gjennomskuet meg. Og det er elendig.»
Så ja, masken FUNGERER, på en måte … men vær advart. Når du har gått med en maske lenge nok, mister du tilgangen til kjærligheten folk faktisk prøver å gi deg.
Noen sier til deg at du er en fantastisk pastor, og et sted under takknemligheten finnes en stille stemme: Hvis du visste hvem jeg egentlig er, ville du ikke sagt det.
Omdømmehåndtering eller sårbarhet?
I samtalen vår delte John Lynch en ramme for det kristne livet som mange av lytterne og leserne hans har opplevd som svært nyttig. Han kaller den «De to rommene» (rommet for gode intensjoner og nådens rom).
I rommet for gode intensjoner er målet å håndtere omdømmet ditt godt nok til at folk fortsetter å stole på deg. Du opptrer, skjuler deg og går videre når noen begynner å mistenke deg.
Nådens rom begynner med et annet spørsmål:
Hva om det fantes et sted som var SÅ trygt at du kunne avsløre det verste ved deg selv, og oppdage at du blir elsket mer, ikke mindre, når du forteller om det?
I nådens rom bærer personen overfor deg den samme Jesus som du gjør. På sitt dypeste har de et nytt hjerte som kan stoles på. Så når du ser på dem, ser du ikke på en motstander eller et publikum. Du ser på noen som er verdt å bli kjent med.
Å bygge dette nådens rom i kirken eller lederteamet ditt er rotete, vanskelig og føles risikabelt. Men når et lederteam velger å gjøre dette sammen? Når de bestemmer seg for å forplikte seg til hverandre, bli værende lenge nok, stole nok, RISIKERE nok?
En uhåndgripelig følelse av trygghet og fellesskap begynner å vokse, og menigheten kan merke det.
Folk som kommer inn døren for første gang, kan merke det – ofte i løpet av de første 5–6 minuttene i kirken din. De vet ikke alltid hva de føler. Men de føler noe annerledes. Og de vil komme tilbake.
Noen må være først på stranden
De fleste pastorer venter på at miljøet skal endre seg før de gjør det. De venter på at de eldste skal bli tryggere. Venter på at kulturen blant medarbeiderne skal endre seg. Venter på at noen andre skal gå først, slik at risikoen føles mindre.
Det egentlige arbeidet begynner med en beslutning om å risikere å bli kjent av noen i ditt eget fellesskap som ikke er pastor.
Alt annet er skuespill. Dette er evangeliet. At vi elsker hverandre og blir elsket av hverandre.
Dette er det direkte svaret på problemet med jevnaldrendegruppen som vi tok opp tidligere. Når du reserverer ditt virkelige jeg for andre pastorer, har du allerede fortalt menigheten din hvor grensene for tillit går. Å gå først betyr å krysse den grensen, selv før det føles trygt.
Vennskap du ikke hadde sett komme …
Lynch snakker om vennskap i sitt eget fellesskap som fortsatt overrasker ham. Mennesker han aldri ville ha funnet dersom han hadde holdt sårbarheten sin forbeholdt kolleger i tjenesten. «Jeg tenker: Hvordan ble vi venner? Hva i all verden? Du er jo en tøysekopp.» Men dette er noen av hans dypeste vennskap. Mennesker som kjenner svakhetene hans og har bestemt seg for at det ikke er en grunn til å avslutte forholdet.
FORSIKTIG: Skjønn kreves
Det er forskjell på passende diskresjon og det å skjule seg. Sårbarhet betyr ikke at du forteller alle alt. Tross alt er det ikke mange som har FORTJENT den plassen i din indre verden.
«La meg bli såret mange ganger», sier han, «hvis jeg kan ha bare to eller tre virkelige relasjoner der jeg er kjent og elsket – og får kjenne og elske. Det er verdt alt.»
Det er bytteforholdet han inngår. Å bli kjent midt i kaoset, av mennesker som ser svakheten og bestemmer seg: Det er ikke en grunn til å avslutte forholdet. Har John blitt såret? Kommer DU til å bli såret? Selvfølgelig … ekte relasjoner innebærer den risikoen.
Men jeg har også blitt beskyttet, bekreftet og båret av mennesker som kjenner det verste ved meg. Og jeg velger den byttehandelen hver gang.
Hvis du ønsker dette, men ikke har det:
John Lynch overåndeliggjør ikke dette scenariet, og rådet hans er oppriktig.
Finn et sted som lærer bort dette. Oppsøk det. Det finnes nådefellesskap, bøker om nåde og fantastiske tjenester som kan støtte deg. Du trenger ikke finne opp hjulet på nytt. Du må bare ønske det sterkt nok til å finne det.
«Det finnes en livsform det er verdt å ta en risiko for», sier Lynch, «som ikke er transaksjonell. Den krever ikke at du vokter hjertet ditt eller later som. Du tenker kanskje at Kristi kropp trenger en fullkommen prest, men det gjør de ikke. De trenger den virkelige Kristus i deg, pastor.»
More Articles
Én person er nok til å begynne
Virkeligheten i kirkestrukturen skaper spenning for mange pastorer. De menneskene som er best i stand til å tilby pastorer et ekte fellesskap, er også ofte de menneskene det føles farligst å være ærlig overfor.
Mange pastorer har blitt såret fordi de stolte på feil person i en slik situasjon.
Du trenger ikke blottstille sjelen din for hele styret. Du trenger bare én person å begynne med.
Du må finne én person du virkelig kan være deg selv sammen med, slik at du ikke er skjult. Begynn der. Finn én person du VIRKELIG kan være deg selv sammen med, slik at du ikke er skjult. Begynn sakte ... kanskje videresender du denne artikkelen til dem og ser hva de gjør med den.
Nådemiljøer bygges ikke gjennom programmer. Det begynner med enkeltmennesker som, selv om det koster, velger å slutte å opptre og begynne å bli kjent.
Gir dette gjenklang?
Bli med i vårt gratis medlemskap for tankevekkende innsikter fra erfarne pastorer som John Lynch. Vi vil gjerne ha deg med!
John Lynch er forfatteren av Helbredelsen og På min verste dag, og grunnleggeren av John Lynch Speaks. Du kan nå ham på john@johnlynchspeaks.com.
