Samtaler om pastoral egenomsorg begynner vanligvis med et problem:
- utbrenthet
- frafallsrater blant pastorer
- det uholdbare tempoet i moderne kirkeledelse.
Foreslåtte løsninger innebærer gjerne bedre rytmer, strukturer for ansvarlighet, færre sene kvelder, mer slingringsmonn osv... Ingenting av dette er galt, men det setter vognen foran hesten.
Verden tilbyr oss praksiser for egenomsorg. De foreskriver en liste med vaner som bare fungerer så lenge omstendighetene som gjør dem enkle, varer, og deretter er de det første som forsvinner.
Derimot er pastorene som holder ut i tjenesten gjennom flere tiår, de som har sunne forestillinger om Gud. Disse tre sannhetene om Guds karakter, hensikt og plan vil, når de blir trodd på og levd ut, forvandle din erfaring av tjenesten.
1. Guds tilstrekkelighet avhenger ikke av din kapasitet
Gud trenger ikke det du produserer for å gjennomføre sine hensikter. Det teologiske begrepet er aseitet (Guds selvstendige eksistens og selvtilstrekkelighet). Han trekker ikke på eksterne ressurser. Tjenesten er hans oppdrag, båret av hans Ånd og styrt av hans vilje.
Siden Gud er tilstrekkelig og du ikke er det, er bønn mer enn en åndelig oppvarming til dagens arbeid.
Bønn er å nærme seg ydmykt til Ham som har det arbeidet krever, og fortelle Ham at du ikke har det.
- «Jeg klarer ikke å lede denne personen gjennom sorgen. Det kan du.»
- «Jeg vet ikke hva denne kirken trenger. Det gjør du.»
- «Denne prekenen overgår meg. Jeg trenger at du taler gjennom den.»
Bønn handler om å finne behovene dine møtt i Jesus, ikke om å sikre suksess. Gud er tilstrekkelig, og han vil sørge for det du ikke kan.
En slik bønn krever ikke en lang liturgi eller en uavbrutt time (selv om mer tid sjelden skader). Den krever ærlighet. Ærlighet krever den forutgående overbevisningen om at det finnes noen å være ærlig med, noen hvis tilstrekkelighet fyller gapet som din utilstrekkelighet skaper.
2. Kirken din tilhører Gud (så du kan ta en pause.)
Som pastorer tar vi på oss kirkens uro på en unik måte. Når ting går bra, er det svært lett å ta ansvar for det. På samme måte tar vi også på oss den byrden når ting går dårlig. Og over tid smelter kirkens helse og pastorens identitet sammen på måter som gjør det nesten umulig å trekke seg tilbake uten å føle at man svikter.
Roten til dette mønsteret er teologisk, ikke bare følelsesmessig.
Jesus sa at han skulle bygge sin kirke (Matteus 16:18). Det er en pågående uttalelse i presens om eierskap. Han har ansvaret for byggeprosjektet. Du har en rolle i det.
Sabbatsbudet, som ikke er forankret i menneskelig behov, men i et guddommelig mønster (2. Mosebok 20:11, Guds egen hvile i 1. Mosebok 2), er Skaperens innebygde påminnelse om dette skillet.
Han hvilte ikke fordi han var trett, men fordi arbeidet var hans, og han hadde fullført det han hadde til hensikt å gjøre i den fasen.
Du hviler av samme grunn: arbeidet er hans, han styrer fullførelsen av det, og du er en deltaker, ikke den bærende konstruksjonen.
Med denne sannheten blir hvile en handling av tillit og bekjennelse. Du holder sabbat ikke fordi du er ferdig med arbeidet ditt, men fordi du tror at Gud ikke har sluttet å gjøre sitt. Fridagen din er tjeneste i en annen toneart.
Du legemliggjør, med kroppen din, det du forkynner med munnen: Riket går ikke fremover på menneskelig drivstoff.
Sett av én hel dag i uken som virkelig ikke-produktiv.
Ingen prekenforberedelse.
Ingen e-post.
Ingen «raske» pastorale oppfølginger.
La ubehaget ved denne disiplinen avsløre hva du faktisk tror om hvem som bygger kirken. Når angsten stiger på fridagen din, og det vil den gjøre, ikke prøv å håndtere den med en gang. Spør deg selv: Stoler jeg på at Gud er tilstrekkelig for det jeg ikke gjør akkurat nå?
3. Gud skapte deg med begrensninger.
Gud skapte deg i en kropp, i en bestemt livsfase, med et spesifikt sett av evner. Han visste hva han gjorde. Pastorale begrensninger er innebygd i måten vi er skapt på, ikke et brudd på den:
- At du ikke kan være tilgjengelig døgnet rundt
- Å bære alle menighetsmedlemmenes behov
- Å være fullt til stede i hver samtale hver dag
Grenser minner meg om at jeg er ett menneske. Menigheten har behov som overstiger ett menneskes kapasitet, og denne virkeligheten er grunnen til at kirken finnes som et fellesskap, i stedet for å være en virksomhet drevet av én pastor.
Pastoren som ikke kan si nei, er uærlig både om sine egne grenser og om Guds tilstrekkelighet.
Når du setter en grense, leder du menighetsmedlemmet, implisitt eller eksplisitt, tilbake til en Gud som er tilgjengelig, og til et fellesskap som finnes nettopp fordi én person ikke kan og ikke bør være alles eneste ressurs.
- Identifiser grensen du vet at du trenger, men har motsatt deg å sette.
- Identifiser troen som grensen truer. («Hvis jeg ikke svarer, vil noe gå galt som jeg skulle ha forhindret.»)
- Bring denne troen til Skriften og spør om den hører til Gud eller deg.
Verden forkynner en form for egenomsorg som handler om produktivitet.
Jesus tilbyr en hvile som er forankret i tillit.
Hvis du strever med overveldelse, utbrenthet eller angst ... finner du ikke livet i et nytt og mer skinnende sett med vaner. Oppdag i stedet hvile, glede og oppfyllelse i ham som kjenner deg best. Jesus døde for å sikre sin brud ... øv deg på å stole på at han holder fremtiden din (og kirkens fremtid).
Så ta deg en hvil.
