Key Takeaways
Angst som søkelys: Å undersøke angsten i stedet for å undertrykke den kan avdekke spesifikke frykter og områder som krever dypere tillit til Jesus.
Øv på tillit: Bønnfull overgivelse kan redusere angstens grep, selv når frykten fortsatt er der og den umiddelbare freden uteblir.
Ærlig lederskap: Pastorer kan lede på en troverdig måte uten å late som, særlig når tillitsfulle relasjoner gir støtte i pågående kamper.
Hva om angsten du har prøvd å bli kvitt, faktisk prøver å vise deg noe?
Jeg spør ikke dette for å bagatellisere hvor vanskelig angst er. Jeg vet hvor vanskelig det er. Hele mitt voksne liv har jeg slitt med angst – men det siste året har satt rekord. Jeg fikk et voldsomt angstanfall, endte i en ambulanse og tilbrakte en dag i en sykehusseng mens jeg ble overvåket og undersøkt.
Det virker tåpelig nå, men mens jeg lå på båren på sykehuset, trodde jeg at jeg kanskje var i ferd med å dø.
Jeg er pastor. Jeg vet hva jeg skal tro om frykt, tillit og Guds suverenitet. Å tvinge meg selv til å omfavne «de riktige tingene» mentalt, stoppet ikke angsten. Å lære å være oppmerksom på angsten? Det har forandret ting.
For det første: Du er ikke alene om dette
Forskning fra Duke Divinity Schools initiativ for prestehelse fant at depresjonsratene blant pastorer er så høye som 11,1 % – nesten det dobbelte av landsgjennomsnittet på 5,5 %. Den samme forskningen identifiserte stress som den klart største faktoren som forutsier både depresjon og angst i menighetssammenheng.
En studie av pastorers helse i 2024, bestilt av GuideStone Financial Resources, fant at mer enn 80 % av pastorene noen ganger ofrer sitt eget velvære i tjenesten, og over halvparten sa at de også noen ganger ofrer familiens velvære.
Barna fant i sin forskning fra 2024 at selv om de fleste pastorer ønsker å forbedre sin mentale helse, er en av de viktigste hindringene frykten for at det å være ærlig om utfordringene deres vil koste dem troverdighet hos menigheten. Den samme forskningen fant at 18 % av protestantiske seniorpastorer hadde vurdert selvskading eller selvmord i løpet av det foregående året.
En av mine første tanker etter angstanfallet var: Hvis folk får vite det, vil de fortsatt stole på meg?
Svaret, slik jeg har kommet til å tro, er at pastoral troverdighet bygges mer på ærlighet enn på et inntrykk av usårbarhet. Men jeg forstår hvorfor frykten finnes. Og jeg kommer ikke til å late som om det er enkelt å komme forbi den.
En bivirkning av selvstendighet
Angst handler, slik jeg opplever det, nesten alltid om fremtiden. Noe vondt som kanskje kan skje. Noe jeg ikke kan kontrollere. Familiens helse. Min økonomiske trygghet. Kirkens fremtid. Og da jeg begynte å se ærlig på angsten min – ikke prøve å få den til å stoppe, men faktisk undersøke hva den pekte mot – la jeg merke til et mønster.
Enhver angst, hvis jeg fulgte den langt nok, endte på samme sted: et område i livet mitt der jeg stolte mer på meg selv enn jeg stolte på Gud.
Jeg mener ikke det på en overflatisk måte. Jeg mener ikke «bare ha mer tro», som om det er en løsning du kan ta i bruk utenfra. Jeg mener noe mer spesifikt: Angsten ser ut til å dukke opp nettopp på de områdene der jeg handler ut fra en skjult overbevisning om at jeg er overlatt til meg selv. Utfallet avhenger av meg. «Hvis jeg slipper taket bare et øyeblikk, vil noe gå i stykker.»
Jeg har kommet til å tro at angst er en bivirkning av selvstendighet fra Gud.
Når jeg ser på følelsen på denne måten, endrer det hva jeg gjør med den. I stedet for å kjempe mot angsten behandler jeg den som et varsel. Jeg ber et spesifikt spørsmål: Gud, hva er jeg redd for? Hva peker dette mot? Så følger jeg med på hvor tankene mine går.
Nesten hver gang dukker det opp noe konkret – en bestemt frykt, et bestemt område av livet som jeg egentlig ikke har overgitt. Og når jeg legger det ærlig frem for Gud og velger å la Ham bære det i stedet for meg, mister angsten ofte kraften sin.
Ikke alltid med en gang. Men mer pålitelig enn noe annet jeg har prøvd.
Angst er smertefullt. Det distraherer. Det utmatter.
Når angsten dominerer opplevelsen min, kan den trekke oppmerksomheten min bort fra menneskene foran deg, bort fra prekenen din, bort fra familien din – akkurat i de øyeblikkene da de trenger at du er til stede.
Job sa: «Om han enn slår meg i hjel, vil jeg likevel følge ham.»
Det er ikke stemmen til en som har funnet ut hvordan man kan være komfortabel i lidelse. Det er stemmen til en som velger tillit likevel, selv når tillit føles som det vanskeligste som finnes. Selv når utfallet ser usikkert ut. Selv når frykten fortsatt er der.
Jeg har lagt merke til at et angstanfall ofte mister grepet når jeg slutter å prøve å beseire det og i stedet begynner å overgi meg til Gud.
Ikke tvinge frem fred. Ikke samle nok åndelig energi til å overvinne frykten. Bare si, høyt eller i hjertet: "Jesus, uansett hva som skjer, stoler jeg på deg i dette."
Du trenger ikke late som om du ikke strever
Du trenger ikke ha funnet ut hvordan du skal bli kvitt angsten før du får lov til å lede. De pastorene jeg har sett lede godt over tid, er nesten alltid de som har lært å være åpne om det de bærer på – ikke nødvendigvis fra talerstolen, men med menneskene som står nær nok til å følge dem gjennom det.
Når angsten dukker opp, spør Gud hva den peker på. Vær oppmerksom, og stol på at Gud, som kalte deg inn i tjenesten, ikke har forlatt deg midt i den.
Han har vært trofast så langt.
Han vil også være trofast her.
