Key Takeaways
Ingen knapphet i riket: Fra vårt perspektiv har det fungert godt når det har vært en skapende innstilling – det finnes nok til alle. Gud er en Gud av overflod.
Se lenger enn økonomisk støtte: Hvordan ser det ut å introdusere det unge paret med et kall for noen i nettverket ditt, eller å vise dem til en åpen dør?
Hvem sitt rike bygges?: Du bygger ikke pastorens rike eller kirkens rike. Det fører til kontroll og kamp om æren. Vi bygger Guds rike. Det har egentlig ikke noe å si HVOR det skjer, eller hvis navn som står på det.
Stol på Guds hånd: Hvordan ser det ut for oss å være så fredfulle med Gud at hva som helst kan legges i hånden vår, eller hva som helst kan tas ut av hånden vår, og vi har det helt fint?
Laura Parker er medgrunnlegger av The Exodus Road, en global ideell organisasjon mot menneskehandel som arbeider i Sørøst-Asia, Colombia, Brasil og USA.
Siden organisasjonen ble grunnlagt for 15 år siden, har den hjulpet mer enn 2 500 overlevende og bidratt til å frigjøre over 6 000 mennesker fra menneskehandel -- et arbeid som vokste frem etter at Lauras ektemann Matt ble utnevnt til skjult informant for det thailandske kongelige politiet.
Det som gjør Lauras historie særlig relevant for hovedpastorer, er hvor den begynte: i en lokal kirke. Matt var ungdomspastor. Kirken sendte dem ut.
Nå, 15 år senere, har Laura et klart blikk på hva pastorer gjør godt -- og hva som står i veien -- når det gjelder å støtte visjonære som starter arbeid utenfor kirkens vegger. Svaret hennes handler mindre om organisering enn om åndelighet: Det kommer an på holdningen til den åpne hånden.
Om hvordan det hele begynte (5:11)
Laura Parker og ektemannen Matt flyttet til Thailand på en toårskontrakt for å arbeide for en familiedrevet stiftelse som drev et barnehjem. Menneskehandel var ikke noe de hadde på radaren. Men mens de bodde i Nord-Thailand, begynte de å høre historier om unge jenter som ble lokket bort fra landsbyene sine med løfter om jobber i byen, bare for å ende opp på bordeller i Sør-Thailand. Matt ble etter hvert bedt om å bekrefte om en mindreårig ble solgt i et rødlysdistrikt i Bangkok. Han dro dit, og kom tilbake etter å ha identifisert en 15 år gammel jente. Denne ene aksjonen førte ham inn i undercoverarbeid og ble den grunnleggende handlingen bak The Exodus Road.
Om kostnadene ved kallet (8:00)
Laura legger ikke skjul på tyngden i det de gikk inn i. "Hvis jeg hadde visst hva denne reisen til slutt ville koste oss, er jeg ikke så hellig at jeg ville ha sagt ja." Beslutningen ble tatt ved en bekk en ettermiddag, med iskaffe i hendene, mens Matt fortalte om det han hadde sett i Bangkok. Laura så opp, fikk øye på deres egne barn som lekte i vannet, og hørte et enkelt spørsmål fra Ånden: Hva om det var Kelty, Kate eller Ava? "Det har vært den motiverende kraften -- ett skritt, én riktig neste ting." Hun forklarer at det tidlige ja-et delvis var mulig fordi de ennå ikke visste hva det ville koste fullt ut.
Have an account? Log In
Om støtte fra kirken i de første årene (10:22)
Da arbeidet deres begynte å dreie seg mot aksjoner mot menneskehandel, kom ikke Matt og Laura med brede kunngjøringer til utsenderkirken sin. I stedet betrodde de seg til tre kvinner fra misjonskomiteen som var blitt utpekt som bønnepartnerne deres. På Skype delte de det de så, og hvordan Gud forandret hjertene deres. "Vi satt bare alle sammen der og gråt over realitetene for unge kvinner og tenåringer i denne delen av verden." Disse tre kvinnene ble det Laura kaller "støttegruppen vår i skjul i misjonskomiteen" -- og noen av dem støtter fortsatt The Exodus Road i dag.
Om valget om ikke å være trosbasert (12:08)
En av de mest avgjørende beslutningene The Exodus Road tok, var å velge ikke å bli en religiøst tilknyttet organisasjon. Begrunnelsen var strategisk: Den viktigste tidlige samarbeidspartneren deres var politiet, og noen offentlige etater var motvillige til å samarbeide med trosbaserte grupper. De ønsket også å bygge et bord som var stort nok for mennesker med enhver trosbakgrunn. Denne beslutningen tiltrakk seg noen kirkepartnere og kostet dem andre. Laura beskriver friksjonen som en gave når hun ser tilbake. "Det bekreftet for oss at vi faktisk gikk på den rette veien for oss og for organisasjonen. Og det gjorde det naturlig for mennesker å la være å samarbeide med oss når det uansett ikke ville ha fungert, fordi vårt DNA var ganske annerledes."
Om gavmildhet kontra knapphet (17:09)
Femten år med samarbeid med kirker har gitt Laura et skarpt blikk for hva som skiller de fruktbare samarbeidene fra de vanskelige. Den største forskjellen: en gavmildhetsholdning kontra en knapphetsholdning. Knapphet viser seg som nøling med å introdusere givere, motvilje mot å fremme saker utenfor kirken og stille bekymringer for konkurranse om ressurser. Gavmildhet ser ut som å tro at det finnes nok til alle, og aktivt fungere som en bro ved å knytte mennesker og nettverk sammen med organisasjoner som samsvarer med kallet deres. "Hele denne konkurransen føles så skadelig for Guds rike," sier hun.
Om hva som gjorde oppstarten vellykket (22:18)
Når Laura ser tilbake, identifiserer hun to faktorer som var avgjørende for en sunn oppstart. For det første, dype relasjonelle røtter: fordi Matt hadde vært ungdomspastor i kirken, var støttebasen deres ikke en post i misjonsbudsjettet, men et nettverk av tillit og historie. En familie hvis barn Matt hadde ledet i ungdomsgruppen, bidro etter hvert med en styreleder som tjenestegjorde i ti år. For det andre, at de ikke var kirkens eneste økonomiske satsing. The Exodus Road samlet inn egne midler i tillegg til det kirken bidro med, og denne autonomien viste seg å være sunn. «Det tvinger på en måte den yngre organisasjonen til å finne ut av noe av strukturen og systemene sine uten bare å regne med at kirken eller pastoren skal gjøre det for dem.»
Om friksjon som klargjørende kraft (24:42)
Laura forteller at den mest nyttige friksjonen i de første årene kom fra mennesker som satte spørsmålstegn ved beslutninger de allerede hadde forpliktet seg til. I begynnelsen, sier hun, føltes all kritikk som et angrep. Men motstanden som sved mest -- rundt valget deres om ikke å være religiøst tilknyttet -- viste seg til slutt å gjøre mest nytte. Den tvang dem til å undersøke overbevisningene sine, stå bak valgene sine og slutte å prøve å være alt for alle kirker.
«Vær nysgjerrig på friksjon og åpen -- den har alltid noe å lære deg.»
More Articles
Om den åpne hånden (30:59)
Samtalen avsluttes der hele forløpet har pekt hen: med holdningen til den åpne hånden. Laura og Josh ender begge opp med den samme diagnosen -- at de fleste sammenbrudd i relasjoner mellom pastorer og visjonære handler om kontroll, som igjen handler om tillit.
Hvordan ser det ut for oss å være så trygge i Gud at hva som helst kan legges i hånden, eller hva som helst kan tas ut av hånden, og at vi har det helt fint?
Laura Parker, administrerende direktør, The Exodus Road
For pastorer, sier hun, er spørsmålet ganske enkelt: Hvilket rike bygger du? Hvis det er riket til kirkens navn, gir kontroll mening. Hvis det er Guds rike, er den åpne hånden den eneste holdningen som passer.
Ikke bygg tjenesten din i isolasjon.
Å bygge Guds rike krever fellesskap, felles visdom og de riktige verktøyene. Når du blir med i The Lead Pastor-fellesskapet, kommer du i kontakt med andre ledere som navigerer i nøyaktig de samme utfordringene som du møter hver søndag.
Bli medlem gratis og få tilgang til strategiene du trenger for å gi visjonære en god start, håndtere kirkens systemer og lede med en åpen hånd.
