Bill Thrall om skam, tillit og den pastorale identitetskrisen

Intervjusammendrag

Bill Thrall var pastor i tjue år før han tilbrakte de tre siste tiårene som praktiker, forfatter og lærer innen lederutvikling. Han beskriver livsverket sitt med én setning: forvalter av et nådebudskap.

Dette budskapet, at nåden alltid får kontakt med virkeligheten selv når en pastors teologi ikke gjør det, går igjen i alt han skriver, underviser om og diskuterer.

Podkasten hans, Levende innflytelse for ledere, lanseres på livinginfluence.com, og for tiden arbeider han med fire bokprosjekter samtidig, drevet av overbevisningen om at tiden kanskje ikke strekker til for å fullføre dem.

Jeg må innrømme at jeg var litt overveldet av å møte en så stor person da jeg gikk inn i denne samtalen. Bills arbeid har formet min egen tenkning og fellesskapet jeg er en del av på svært mange måter. Det jeg ikke helt hadde forventet, var hvor personlig det skulle bli, eller at jeg skulle ende opp som den som ved bordet innrømmet høyt at jeg ikke var sikker på om Jesus ville være nok på den andre siden av full eksponering. Det øyeblikket er egentlig det denne samtalen handler om.

Why Pastors Don't Thrive: Ministry Isolation ft Bill Thrall, @LivingInfluencePodcast

Om hvorfor pastorer ikke trives (4:26)

Jeg spurte Bill hva han ser som den største grunnen til at pastorer ikke trives, og han ville ikke nøye seg med én. Han trakk frem tre, og de har alle en felles rød tråd.

Den første er en teologi som ikke berører virkeligheten: Pastorer forkynner et budskap de ikke kan anvende på sine egne liv, og utmattelsen som følger av dette gapet, er kronisk. Det som mangler, sier han, er nåde, fordi nåden alltid får kontakt med virkeligheten.

Den andre årsaken er et identitetsspørsmål: «Hvem sier du at du er? Er det det samme som Gud sier at du er?» En pastor hvis teologi fortsatt overbeviser ham om at han først og fremst er en synder, vil bli definert av skam, ikke av evangeliet.

Den tredje er feiljusterte forventninger – det nådeløse presset fra det styrer, menigheter og pastoren selv krever – forsterket av det faktum at femti prosent av pastorene ikke ser på seg selv som ledere i det hele tatt, selv om rollen krever at de fungerer som ledere.

Join The Community

Get tips and tools to make church admin quicker. So you can get more time for what matters most.

Get Free Access

Have an account? Log In

Om overbevisning fremfor mulighet (8:36)

Thrall trekker et skille mellom to krefter som kan lede en leder: overbevisning og mulighet, og han insisterer på at de ikke kan byttes om. Muligheter kan forføre, sier han. Omstendigheter kan definere. Ledere som ikke har en avklart forståelse av sine egne overbevisninger, blir reaktive – ofre for det som til enhver tid ligger foran dem. Spørsmålet er ikke om muligheten er til stede, men om lederens overbevisninger har myndighet til å vurdere den.

Om betydningen av personen (11:24)

Jeg tok opp noe jeg stadig ser i kirkeverdenen: dragningen mot taktiske løsninger. Finn fremgangsmåten som fungerer et annet sted, kopier den, ordne opp i styremøtet, få ting til å fungere smidigere. Thrall avviste ikke denne impulsen. Han sa noe mer presist: Det er ganske enkelt lettere å lete etter svar på hvordan man skal gjøre noe, enn å møte en sannhet som ville forandre hvem man er.

Hans sentrale spørsmål til ledere er dette: Hva om den viktigste faktoren i innflytelsen din er betydningen av den du er?

Han illustrerte det gjennom David og Goliat. Da Sauls rustning ikke passet, trengte ikke David en alternativ strategi. Han gikk ut med det han hadde, med Thralls ord, «med den han var». Den dagen visste David at han ikke kunne dø, fordi han allerede var salvet til konge, og Gud ville være en løgner hvis Goliat kunne ta livet av ham. Slyngen var tilfeldig. Personen var det ikke. Enhver pastor som jager etter en modell som fungerte for noen andre, griper etter Sauls rustning.

Om isolasjon og tillit (19:09)

En Barna-studie fra 1994 som Thrall viser til, fant at sekstitre prosent av kristne ledere ikke fullfører løpet på en god måte, og at den viktigste årsaken er isolasjon. Han vender tilbake til denne statistikken, ikke for å skape alarm, men for å definere den presist. Isolasjon, sier han, handler ikke om å være alene. Det handler om å velge å ikke stole på noen med hvem du er. Dette skillet endrer diagnosen. En årvåken pastor omgitt av mennesker han holder på armlengdes avstand, er mer isolert enn en ensom pastor med én ærlig relasjon.

Logikken som følger, er direkte: Når en leder bestemmer seg for at han ikke vet hvem han kan stole på, har han uten å innse det tatt en annen beslutning også: ikke å bli elsket. «Den dagen jeg velger å ikke stole på, er den dagen jeg velger å ikke bli elsket.» Og ingen, heller ikke Jesus, har tilgang til et menneske uten vedkommendes tillatelse.

Om det å skjule seg og frykt (26:30)

Jeg spurte hva det i praksis betyr å komme ut av det skjulte, siden mange pastorer faktisk har en frokostgruppe eller noen få kolleger. Thrall identifiserte den konkrete frykten som holder disse relasjonene overfladiske: forventningen om åndelig overlegenhet. Pastorer lever under et bilde, og alt som skjules, truer dette bildet, så holdningen blir «kom, men ikke kom for nær».

Svaret hans er direkte: Hvis det ikke finnes minst én person som vet alt, blir en pastor et offer for det han skjuler. Det er aldri nøytralt. Og troen på at han har kontroll over det han skjuler, er i seg selv et tegn på at kontrollen allerede er borte. Hvis han hadde kontroll over det, ville han slutte.

Om skam og syndshåndtering (28:33)

Jeg spurte om skam var den viktigste fienden for pastorer. Thrall bekreftet det uten å nøle. Han sporet det tilbake til Første Mosebok: Da Adam syndet, opplevde han skam for første gang, og den umiddelbare reaksjonen hans var å dekke seg med fikenblader. Den første handlingen for å håndtere synd i menneskehetens historie. Dette mønsteret – å dekke til, håndtere og skjule – er det så mange ledere fortsatt praktiserer.

Argumentet hans bygger på Romerne 8:1. Å forsøke å håndtere skam direkte er en strategi som fører til nederlag. Det som gradvis løsner skammens grep, er å lære å leve i virkeligheten av at det ikke finnes noen fordømmelse i Kristus. Han stiller spørsmålet i sin enkleste form: Hvem lærer ledere å leve uten fordømmelse? Svaret hans er: svært få, fordi så mange ikke har arbeidet seg gjennom dette i sitt eget skjulte liv.

Om å stole på Jesus med skammen (31:45)

Thrall gjør det skillet som hele samtalen har bygget frem mot. Evangelikale har lært å stole på Jesus med synden sin: Han er Frelseren, vi er tilgitt, og vi skal til himmelen. Men å stole på Jesus med livet sitt er en annen forpliktelse. Å stole på Jesus med skammen sin er noe annet igjen.

Jeg fortalte ham ærlig hvor jeg sto: Jeg er overbevist om at Jesus kan håndtere skammen min, men jeg er ikke sikker på at andre mennesker kan det. Og enda dypere enn det er jeg ikke fullt ut overbevist om at Jesus ville være nok på den andre siden av full åpenhet. Thrall la ikke noe imellom. Han sa at han har sittet overfor hundrevis av kristne ledere som stolte på Jesus som Frelser, men aldri stolte på ham med livet sitt. Tvil er vanlig. Svaret hans var ikke et teologisk argument. Det var en praksis: korte bønner, bedt ofte. «Jesus, lær meg å stole på deg med skammen min.»

Om tillatelse, ydmykhet og nåde (35:07)

Thrall avsluttet med et sett sammenhengende tanker. Ingen, heller ikke Jesus, har tilgang til et menneske uten vedkommendes tillatelse. Han leser avsnittet om menigheten i Laodikea, ikke som et evangeliserende bilde, men som et ord til menigheten: Jesus banker på døren, ikke for å fordømme, men for å invitere. Menigheten var overbevist om at den hadde alt den trengte. Jesus var uenig. Likevel banket han og ventet.

Han knyttet dette til 1. Petersbrev 5: Gud gir nåde til de ydmyke. Hans praktiske definisjon av ydmykhet er konkret: "Ydmykhet er å overlate meg til Gud og andre i tillit." Det er ikke en sinnsstemning eller en holdning. Det er en handling. Og hver gang en leder er i stand til å gjøre det, følger nåden. Sammenhengen mellom ydmykhet og nåde, slik han fremstiller den, er ikke abstrakt. Tillit er døren, og nåden er det som kommer gjennom den.