Slik bygger du en kultur for disippelskap i kirken din (selv med en fullpakket kalender)

Pastor, Here's How to Kick-Start Sustainable Discipleship in Your Church (with @RecenteredGroup)

Vi introduserer Ed Underwood

Ed, fortell oss litt om deg selv, og spesielt hva Recentered gjør for pastorer.

Jeg startet Recentered Group etter å ha vært pastor i Church of the Open Door i 21 år. Jeg har vært pastor i 40 år. Før det var jeg offiser i hæren, og før det var jeg brannmann i et røykdykkerteam. Jeg har alltid hatt et ønske om å hjelpe pastorer.

Pastorer er ensomme, og de fleste menigheter bryr seg ikke om helsen til ledergruppen sin.

ED Underwood

Vi startet Recentered for å hjelpe menigheter med å vende tilbake til det som betyr mest for Jesus, de to store:

1. Misjonsbefalingen er å gjøre alle folkeslag til disipler.
2. Det største budet er å elske hverandre.

Menigheter mister begge av syne under den knusende byrden av menighetsarbeidet og alt annet som kommer i veien. Derfor hjelper vi:

• sårede pastorer med å bli friske
• menigheter med lederproblemer med å bli sunne
• fremme oppbyggingen av disippelkulturer i menigheter.

Join The Community

Get tips and tools to make church admin quicker. So you can get more time for what matters most.

Get Free Access

Have an account? Log In

Hvordan Ed ble disippelgjort

Du sier ofte at disippelgjøring skjer i relasjoner. Hvem gjorde deg til disippel, og hva husker du best om hvordan de gjorde det?

Jeg ble omvendt gjennom Jesus-bevegelsen. Jeg satte min lit til Kristus på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, og den første som gjorde meg til disippel, var en mann som het Stan, gjennom Young Life.

Den gangen hadde vi bare King James-versjonen. Jeg gikk på college, og vi møttes i College Life House, en tjeneste under Campus Crusade (nå Cru). Stan kjøpte en Scofield Reference Bible til meg. Jeg visste ingenting om Bibelen. Mens jeg var i undervisning hele dagen, brukte han hele dagen på å markere med en gul tusj hvor Scofield-notatene var knyttet til teksten.

Vi gikk gjennom disippelgjøringsmateriellet fra Young Life, vanligvis i en park. Han hentet meg og tok meg med til forskjellige steder. Han var en venn før jeg i det hele tatt visste hva disippelgjøring var. Han var ganske enkelt en venn som fortalte meg om Jesus, og jeg vokste enormt.

Hvorfor menigheter mister engasjementet for disippelgjøring

La oss spole frem til årene dine som pastor. Var det et øyeblikk da du innså at menighetens arbeid med disippelgjøring ikke førte til at mennesker ble disipler?

På Dallas Seminary satte Howard Hendricks et sterkt preg på livet mitt; han la stor vekt på disippelgjøring. Disippelgjøring var alt jeg kjente til: Pastoren min fra Jesus-bevegelsen gjorde meg til disippel, og i hæren handlet alt om disippelgjøring.

Så var jeg pastor i en menighet i Midtvesten, en menighet i Nordvesten, og til slutt i Church of the Open Door. Ingen av dem hadde det jeg vil kalle relasjonell disippelgjøring, der man setter seg ned med én person (hvis vedkommende er en helt ny troende) eller to eller tre personer og utruster dem til å leve det kristne livet.

Det er det disippelgjøring er: å utruste og oppmuntre mennesker til å stole på og følge Jesus.

For så mange menigheter begrenser synet på disippelgjøring seg til pastorens prekener og menighetens programmer.

Det er ikke noe galt med prekener. Jeg forkynte i 40 år, og jeg elsker det. Men prekener er egentlig ikke effektive når det gjelder å utruste mennesker til å stole på og følge Kristus. Derfor måtte jeg begynne helt fra grunnen av i hver menighet.

I Church of the Open Door overrasket det meg. Det var en historisk, dypt bibelsk menighet, men det fantes ingen disippelgjøring. Da jeg tok det opp, sa folk: «Vel, vi har talene, vi gjør dette, vi gjør hint.» En tidligere eldste forsto det virkelig, og selv om han ikke lenger gikk der, ble han min allierte.

Materiellet jeg hadde brukt tidligere, hadde beveget seg i retning av en kristendom preget av skam og skyld, i stedet for nåde og vår identitet i Kristus. Derfor skrev jeg et nytt kurs kalt Å begynne i nåden, som jeg fortsatt bruker i dag. Jeg gikk gjennom det sammen med de eldste og sa til dem: «Jeg kommer til å be dere om å gå gjennom det sammen med noen andre.» Slik begynte det bare å vokse.

De eldste var nølende til å begynne med. Men da de hadde hjulpet en ung mann til å bli en disippel, blitt venn med ham og kjent livet hans, var det som å fange et virus. Når noen har blitt brukt av Den hellige ånd til å gjøre en stor forskjell i et annet menneskes liv, ekteskap, foreldreskap og engasjement i kirken, går de aldri tilbake.

Jeg har vært leder i fire forskjellige kirker, og jeg ser kirker opprette et disippelgjøringsprogram, sette noen til å ha ansvaret for det, og så går pastorene videre til budsjettet eller kirkeveksten. Det er nesten som om de har krysset av i en boks. Er det en rimelig observasjon?

Det er et brudd. Et problem er at kirken har tatt til seg en bedriftslignende lederstil, og det er det bedriftsledelse gjør: noen tar seg av personalressurser, noen tar over dette, noen tar over det.

Jeg utfordrer pastorene jeg arbeider med i Recentered til å endre kulturen ved å gå foran og forkynne den store misjonsbefalingen. I Church of the Open Door forkynte jeg den store misjonsbefalingen den første søndagen hvert år. Folk sa: «Vi begynner å bli litt lei av dette», og jeg svarte: «Ja, men det finnes nye mennesker som ikke forstår at dette er det viktigste.» Den neste uken forkynte jeg om enhet og om å elske hverandre, alltid i relasjonenes sammenheng.

Min kone, Judy, tok det til seg og begynte å følge opp kvinner, og disse kvinnene begynte å følge opp hverandre. Vi endte opp med disippelgjøring i flere lag: ungdomsskoleelever som fikk grunnleggende disippelgjøring i barnearbeidet, videregåendeelever som investerte i ungdomsskoleelever, og studenter som investerte i videregåendeelever.

Syv år senere, under en annen pastor som jeg er glad i, driver Church of the Open Door fortsatt med disippelgjøring. I de siste to årene har en av deres «gjennombruddsbønner» vært om 75 nye disippelrelasjoner med ikke-kristne. De følger med på det, og nå har de passert 50.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, har jeg hørt tusenvis av prekener og selv holdt et par tusen. Men de viktigste minnene mine handler om å ha blitt fulgt opp som disippel av noen som var glad i meg, brydde seg om meg og lyttet til meg, eller om at noen jeg fulgte opp som disippel, fikk et gjennombrudd.

Jeg er kjent for Eds første teologiske regel: Gud er intelligent. Hvis han ber oss om å gjøre disipler, må det være noe i det. Hindringen er at disippelgjøring er en langsommere måte å vokse på enn programmer, og pastorene er under stort press for å få inn tallene.

Å sette av tid til disippelgjøring

Se for deg en pastor som er enig med deg, men som ser på en fullstappet kalender og lurer på hvordan han skal finne tid til et par disippelrelasjoner. Hva ville du sagt til ham?

Ta sjansen og stol på Herren Jesus, som ga deg befalingen om å gjøre disipler.

I Church of the Open Door brukte jeg mye tid sammen med lederne våre på å endre kulturen fordi vi hadde det for travelt. Det var ikke plass til disippelgjøring, så vi fjernet et par ting. I kirker er forandring et ord på fire bokstaver, så det er vanskelig.

Det begynner med å sette det i kalenderen. Det skjedde med meg så sent som i går. Jeg har alltid en mann jeg følger opp som disippel, og det er en glede å følge ham opp, og han ventet på meg i Glendora klokken ti. Den morgenen fikk jeg omtrent seks telefoner fra pastorer og kirker som sa: «Jeg trenger deg.» Alt jeg sa, var: «La meg sjekke kalenderen min. Beklager, det tidspunktet er opptatt.» Folk spør vanligvis ikke hva du skal gjøre.

Fordi disippelgjøring var så nytt i Church of the Open Door, måtte jeg komme meg bort fra kirkens område og vekk fra kontoret mitt for å gjøre det. Jeg møtte en mann til frokost eller kaffe, eller inviterte ham hjem til oss.

Jesu modell for disippelgjøring

Tilnærmingen din er bygget på hvordan Jesus fulgte opp disipler. Fortell om mønsteret du ser, og hvordan det former filosofien din.

Jeg lærte om disippelgjøring av Howard Hendricks, stjal alt materialet hans og har undervist i det ved en bibelskole og i seminarer og kirker helt siden.

I evangeliene begynte Jesus ganske enkelt med å utføre oppdraget sitt foran disiplene: undervise, helbrede, alt sammen. Så lot han dem gjøre det mens han så på og korrigerte dem. Alt var relasjonelt. Du finner ikke noe sted der Jesus satte seg ned og sa: «I dag skal vi snakke om treenigheten.» Undervisningen oppsto i det virkelige livet, noe som er lettere når man camper sammen rundt omkring i Israel.

Så sendte han dem ut to og to i Matteus 10. Altså: Han gjorde det, og de så på; de gjorde det, og han så på. Etter forklarelsen på fjellet klarte ikke disiplene å drive demonen ut av en gutt, og Jesus brukte det som en undervisningsanledning: «Dette slaget kommer bare ut ved bønn og faste.» Når vi sender mennesker ut, kommer de tilbake med virkelige spørsmål, og de lærer av svarene.

Så lar vi dem gå. Vi stoler på dem. De kommer til å gjøre feil, og vi kommer til å høre hva de sa til noen og grøsse, men de kommer til å gjøre det.

Da jeg trente ledere for smågrupper, kalte de meg «Ed som ikke møter opp». Jeg sa: «Jeg leder den nye gruppen deres i et par uker, så leder dere den i et par uker, og så tar vi en gjennomgang i etterkant.» Jeg ga tilbakemeldinger, for eksempel ved å si til noen: «Du snakker for mye. La stillheten få oppstå.» I smågrupper og i disippelgjøring er det den som kommer med den neste kommentaren etter en stillhet, som leder samtalen, så du bør være stille og la den andre snakke.

Så sluttet jeg å møte opp. En leder du kjenner godt, Mark, svarte da jeg ringte (dette var før mobiltelefoner) og spurte når jeg kom. Jeg sa: «Det gjør jeg ikke. Ha det.» Han gjorde en flott jobb. Det er det vi må gjøre.

Akkurat nå går jeg gjennom Begynnelse i nåde med en mann. Han kommer fra et etnisk fellesskap og arbeider i underholdningsbransjen, og vi snakker om hvordan han skal nå ut til fellesskapet sitt og oversette dette til deres språk. Jeg har bedt ham be over hvem han skal disippelgjøre, og han har allerede noen i tankene. Han tilbød seg å bestille et eksemplar av Begynnelse i nåde, og jeg sa: «Nei, jeg tar med et til deg.» Det er verdt det for meg.

Å velge ut og utruste disipler

For en pastor som nettopp har begynt, hvordan avgjør du hvem du skal invitere inn i et disippelforhold?

I omtrent halvparten av kirkene jeg har arbeidet med, begynte vi med lederne. Noen ganger er ikke lederne interessert. Da begynner du å disippelgjøre noen andre, slik at du får historier å fortelle. Når lederne hører noen si: «Vi var på randen av skilsmisse, så begynte Ed og Judy å disippelgjøre oss, og nå kan du se på oss», begynner de å tenke: «Vent litt, dette har kraft.»

Jeg ser alltid etter noen som er ivrige og virkelig ønsker dette. Det er utfordrende for hovedpastorer, fordi alle ønsker at pastoren skal disippelgjøre dem. Howard Hendricks sa at man skulle se etter FAT-mennesker:

• Trofaste
• Tilgjengelige
• Læringsvillige

Jeg pleide alltid å si: «Vi skal gjøre dette i en periode.» Ordet «periode» ga meg en fallskjerm hvis noen ikke gjorde arbeidet eller stadig uteble fra møtene. Jeg har spist flere frokoster alene klokken fem om morgenen enn jeg kan telle.

Disippelgjøring, som all tjeneste, er rotete. Men rotet er nært og personlig.

Ed Underwood

Du kan si til noen: «Du møtte ikke opp.» Det vil aldri skje med forkynnelse.

I programbasert disippelgjøring er det en innebygd avstand. Hvis jeg ikke møter opp, er jeg bare en del av mengden. Stemmer det?

Det stemmer. Jo større en liten gruppe blir, desto mindre forpliktelse er det, fordi folk tenker at ingen vil legge merke til at de er fraværende.

En annen ting vi gjorde i Kirken med den åpne døren, var å skrive disippelgjøring inn i hver stillingsbeskrivelse: for hver eldste, medarbeider, leder for en liten gruppe og medarbeider i barnearbeidet. Vi var ikke loviske med dette. Folk går gjennom travle perioder. Men vi ville at de skulle vite at hvis vi driver programmer uten disippelgjøring, gjør vi ikke det som betyr mest for Jesus. Disippelgjøring skaper bærekraftig vekst i et menneskes liv, og det tar tid.

Hvordan vet du når noen er klar til å disippelgjøre en annen?

De føler seg aldri klare. Mens de blir disippelgjort, vil vi forsikre oss om at de er sunne og ikke har en egen agenda. Noen ganger kommer folk til kirker med egne agendaer, og du vil ikke overlate andre til dem. Å være sunn betyr ikke at de har alt på stell. Men for eksempel ville vi vært svært forsiktige med rusavhengige. Vanligvis ville vi ikke latt en rusavhengig disippelgjøre andre enn en annen rusavhengig, fordi et vanlig menneske vil elske dem, og rusavhengige ofte utnytter det.

Vanligvis er folk mer klare enn de tror, og vi stoler på Den hellige ånds kraft. Den virkelige nøkkelen er kapittel tre i Begynnelse i nåde: De trenger å vite hvem de er i Kristus og forstå den grunnleggende forandringen som skjedde i dem. Vi har to sider som lister opp 35 forandringer som skjer overnaturlig i det øyeblikket et menneske setter sin lit til Kristus. De fleste kristne har ingen anelse. Det finnes ikke en ubetydelig kristen. Hvis de vet at de har Den hellige ånd, en ny natur og kraft til ikke å synde, er de klare.

Og vi fortsetter å understreke nåde, nåde, nåde. Varig forandring kommer av å stole mer på Jesus, ikke av at noen blåser i fløyten fordi vi gikk utenfor sidelinjen.

Innholdet i Å begynne i nåde

La oss snakke mer om Å begynne i nåde, som du har utviklet gjennom flere år sammen med hundrevis av mennesker.

Tusenvis har brukt den opprinnelige versjonen. Den trengte en oppdatering, så vi ga nylig ut en revidert og oppdatert versjon, også i digital utgave.

Målet er å føre noen fra gaten til dåpen, akkurat slik de gjorde i Apostlenes gjerninger.

Lær mer om Å begynne i nåde

Slik er Å begynne i nåde strukturert:

Begynnelsen på ditt forhold til Gud (kapittel én).

Hvordan ha et forhold til Gud, forstå hans nåde i livet ditt og gripe betydningen av Johannes 3,16: frelsen er en transaksjon som bare bygger på tro. I Church of the Open Door sa noen som hadde sittet under J. Vernon McGee og deltatt på hver eneste konferanse: «Dette er så grunnleggende.» Jeg ville sagt: «Gi det en sjanse.» Etter at de hadde arbeidet seg gjennom det, sa de: «Det var så godt for meg å gjennomgå dette på nytt.»

Fordypning av ditt forhold til Gud (kapittel to).

Bønnens kraft: Du forholder deg til Gud gjennom bønn, og han forholder seg til deg gjennom Bibelen. De fleste kristne, selv i konservative kretser, kjenner vers, men vet ikke hvordan Bibelen henger sammen, så vi viser dem hvordan Det gamle testamentet er strukturert, og hvordan det henger sammen med Det nye testamentet.

Din nye identitet i Kristus (kapittel tre).

Jeg la dette til fordi de to yndlingssalmene til de fleste kristne er «Akkurat som jeg er» og «Jeg flyr bort». Hva med mellomdelen? Mellomdelen er helliggjørelsen, Romerne 5–8. Dette kapittelet dreier seg om Galaterne 2,20: din nye identitet, kraften du har, og velsignelsene du har i himmelrommet.

Hensikten med ditt forhold til Gud (kapittel fire).

Bygger på Efeserne 2,10. Det er ikke bare pastorer som er kalt; det er alle. En mann jeg disippelgjorde, driver et eiendomsfirma, og nå kommer 30 menn til bibelstudier på kontoret hans, der de arbeider seg gjennom Galaterne og Kolosserne. Han ser dette som sin hensikt i Efeserne 2,10.

Forholdet til andre i Kristus (kapittel fem).

Menighet, ekteskap og relasjoner, men sett fra nådens og identitetens perspektiv. Det er ikke «Ektemenn, elsk konene deres, ellers får dere problemer.» Det er «Ektemenn, elsk konene deres slik Kristus elsket menigheten, og dere vet hvordan han elsker dere.» Vi går også gjennom Ordspråkene. Jeg stiller åpne spørsmål underveis. I går sa en kristen gjennom mange år: «Wow, Ed, du går rett på sak. Dette er personlig.» Jeg sa: «Ja, for hvis det ikke forandrer livet mitt, samler jeg bare opp kunnskap.»

Bibelen sier ikke at vi skal legge Guds ord i notatbøker. Den sier at vi skal gjemme det i hjertet.

Ed Underwood

Å dele Jesu kjærlighet med andre (kapittel seks).

Hvordan dele evangeliet. Vi bruker mye tid på Kolosserne 4,2–6. Vi har snudd det på hodet: Vi tror at det å dele evangeliet handler om å snakke om Jesus, men Paulus viser at det handler om å bygge relasjoner med ikke-kristne og være følsom overfor dem.

Din del i Kristi kropp (kapittel sju).

Her ville vi spørre: «Hvor vil du gjerne tjene i Church of the Open Door?» En helt ny kristen kan begynne med å lytte til barn som gjengir bibelvers i barnearbeidet. En mann, fotballtrener ved Azusa Pacific med teologisk grad, var klar til å bli eldste, så jeg utfordret ham til det. Andre kan bli ledere for smågrupper.

Det er her pastorer må forstå sin egen stillingsbeskrivelse. Les Efeserne 4. Det handler ikke om å holde prekener slik at flere kommer. Det handler om å utruste de hellige til tjenestens arbeid.

Ed Underwood

Jeg elsker prekener og har viet livet mitt til å forkynne dem på en nøyaktig måte.

Men i menigheten i Midtvesten skrev jeg notater til smågruppene med spørsmålet: «Hva var Eds hovedpoeng på søndag?» Innen onsdag kunne folk ikke fortelle meg det. Jeg gjorde bare dette i omtrent en måned, fordi det var så pinlig.

Disippelgjøring gir deg innpass i noens liv. I går fortalte mannen jeg møtte, meg tre ting som skulle skje i livet hans, og jeg skrev dem inn i kalenderen min. Han vet at Ed og Judy kommer til å be for ham neste tirsdag. Det er nært og effektivt.

Lær mer om Å begynne i nåde

Å måle disippelgjøring

Når det gjelder disippelgjøring, ser det ut til at pastorer står overfor et valg. Den beste veksten er ofte langsom, som veksten til et eiketre, heller enn rask vekst som kanskje ikke varer. Hvis en pastor velger den langsomme veien, hvordan måler de den? Pastorer kan følge med på givertjeneste, gudstjenestedeltakelse, smågrupper, frivillige og til og med trafikk på nettstedet. Relasjonell disippelgjøring er mye vanskeligere å måle. Hvordan gjør vi det?

Primært gjennom historier og invitasjoner. Men den viktigste indikatoren er hvor mange i kirken din som faktisk gjør disipler.

Hvor lang tid det tar, avhenger av personen. Det kan ta et år å lede noen gjennom Å begynne i nåden.

Med mannen jeg disippelgjør nå, som kjenner Bibelen godt, kommer vi sannsynligvis til å ta ett kapittel i uken. Hos Recentered skriver vi også åtteukers bibelstudier om Galaterbrevet og Kolosserbrevet, og det finnes andre ressurser, fordi du ønsker å forbli i denne personens liv så lenge du kan. Vi prøver også å overlate mennesker til andre, fordi jeg ikke har disipler. Jeg gjør disipler av Kristus.

Disippelgjøring gir deg også en reell måte å snakke om givertjeneste på, i stedet for å si: «Vi er i en kirkekrise og trenger penger.» Du kan spørre: «Fortell meg om økonomien din. Gir du?» Vanligvis trenger jeg ikke å spørre, fordi økonomien deres er et rot. Jeg sier: «Det eneste jeg vet om økonomi, er at hvis du er en forvalter, lover Jesus å ta vare på deg. Så la oss begynne med givertjeneste.» Og det er bærekraftig, fordi de gir ut fra forståelse, ikke press.

For å oppsummere: Snakk om et Jesus-sentrert fellesskap og trygge, sannhetssøkende relasjoner som grunnlaget for effektiv disippelgjøring.

Hos Recentered snakker vi om å bygge en atmosfære av nåde. Vi må forkynne det og gjenta det hele tiden. Det er et sted der folk vet at de kan mislykkes, fordi det kommer vi alle til å gjøre, og de trenger ikke å skjule det.

Når jeg besøker en kirke, kan jeg i løpet av få minutter etter at jeg kommer inn, merke om den har en atmosfære av nåde. Folk snakker sammen, har kontakt og blir værende. I en atmosfære av nåde forventer folk å bli verdsatt, lyttet til og hørt. De blir ikke skamlagt når de gjør feil, men de blir korrigert. Vi sier ikke: «Du har vært utro, men det går fint, vi er en nådekirke.» Nåden er tydelig når det gjelder slike ting, men på en måte som sier: «Jeg er glad i deg. Dette er forferdelig. La oss snakke om det.»

Deretter er vi forpliktet til å bygge tillitsfulle relasjoner. Når en kirke har en atmosfære av nåde og tillitsfulle relasjoner, vil disippelgjøringen blomstre. Jeg vet aldri hvor jeg skal begynne med en kirke eller en pastor. Noen ganger begynner vi med atmosfæren av nåde, og andre ganger med å bygge tillit blant lederne.